Lav er ikke en plante, men noe forenklet sagt et samarbeid mellom en sopp og en alge og/eller en cyanobakterie. Det er soppen som bestemmer klassifiseringen og navngivingen, og den gruppen sopp som kan inngå samarbeid med alger og cyanobakterier kalles licheniserende sopper. Lichen er det engelske ordet for lav.

I laven omslutter soppen en koloni med encellede alger (eller cyanobakterier), og pakker dem inn så de er helt beskyttet. Algene spalter CO2 og vann til karbohydrater ved hjelp av sollys gjennom fotosyntese, og produserer nok næring til både seg selv og soppen. Soppen bidrar med å beskytte algene mot omverdenen og tørke, og hjelper til med å skaffe vann og mineraler. Soppen er avhengig av laven for å overleve, mens algene kan leve alene forutsatt et fuktig miljø, for eksempel som et grønt belegg på trærne.

Lav deles ofte inn i forskjellige grupper basert på utseende og vokseform. De tre hovedgruppene er skorpelav, busklav og bladlav. Skjegglavene på trærne hører til gruppen busklav og har ofte en enkel festeskive og er ellers buskaktig. Hos bladlavene er det ofte stor forskjell på over- og undersiden, og de kan minne litt om blader hos plantene. Skorpelaver sitter tett inntil underlaget og er opp til omtrent en centimeter tykk.

Mange lav er festet til underlaget ved hjelp av tynne festetråder. De kan ligne litt på røtter, men frakter ikke vann og næringsstoffer da vann og mineraler kommer gjennom lavens overflate og næringsstoffene fra algenes fotosyntese. Slike rene festestrukturer kalles rhizoider. Noen lav vokser også inn i underlaget, for eksempel inn i barken på et tre.

Et gammelt tre vil utgjøre en bredt spekter av små leveområder for lav. Det kan være forskjellig kjemisk sammensetning, pH, fuktighet, nedbrytningsgrad av treverket, soleksponering og andre forhold som varierer etter hvor på treet du befinner deg. Undersiden av en gren kan ha andre forhold enn oversiden, og grener på ene siden av treet et annet miljø enn på den andre. Kanskje har treet vært utsatt for skogbrann, som vil skape andre kjemiske forhold enn hos trær som ble skånet for brannen. Det vil også være forskjell på om treet er levende eller dødt, stående eller liggende, og med eller uten bakkekontakt. På samme måte vil leveområder på bakken eller på stein variere. Noen lavarter vokser kun på små flekker gjødslet av fugler eller andre dyr, andre trenger kalkholdig grunn eller ekstra høy luftfuktighet.

Lavene er spesielt tilpasset sitt voksested. En trelevende lav vil aldri vokse på stein, og du vil ikke finne en art tilpasset gammelskogen i ung skog. Summen av de forskjellige faktorene på voksestedet vil bestemme hvilken lavart som har forutsetning for å etablere seg akkurat der. Et tre vil for en lav utgjøre et stort mangfold av forskjellige voksesteder, også kalt mikrohabitater. Noen lav kan vokse under flere forhold mens andre er så spesialtilpasset at de kun kan overleve der forholdene er helt optimale

Laven er ikke så avhengig av jevn vanntilgang som karplantene, og er tilpasset uttørking i lengre perioder. Soppen produserer en kjemisk forbindelse som kalles lavsyre, som kan variere fra art til art. Lavsyre fungerer som solbriller når soppen blir tørr og beskytter grønnalgene mot UV-stråler og komplett uttørking. Mens sollys er nødvendig for at en fuktig alge skal drive fotosyntese blir det samme lyset kritisk for algen ved vannmangel, og solstrålene skade algens DNA eller drepe den. En tørr lav blir ofte blass og mer fargeløs enn når den en fuktig. Lavsyra fungerer som progressive solbriller når laven blir tørr. Når den blir fuktig igjen må lyset få slippe til for at algen skal kunne fortsette med fotosyntese.

Nitrogen er en av grunnelementene i aminosyrer, som er byggesteinene til proteinene. Derfor trenger alle levende organismer nitrogen, og dette gjelder også lav. Karplantene henter nitrogen fra jorda gjennom røttene, mens laven er avhengig av å få dette gjennom overflaten gjennom nedbør eller overrisling av vann med oppløste mineraler i. Enkelte arter lav er tilpasset nitrogenfattige områder ved at de i stedet for alger har blågrønnbakterier, enten i hele laven eller i små felter som ser ut som litt store prikker. Disse er nitrogenfabrikker som klarer å fange (fiksere) nitrogen fra lufta.

Når laven skal formere seg er det en fordel at både algen og soppen spres samtidig. Ved seksuell formering er det kun soppen som spres gjennom soppsporer, og disse er avhengig av å treffe både en annen lav og en egnet alge for å kunne utvikle seg til en ny lav. Dette vet man fortsatt lite om. Seksuell formering gir derfor mindre sjanse for suksess men har den fordelen at det gir genetisk forskjellige individer. Formen og oppbygningen av fruktlegemet som lager sporene er grunnlag for klassifisering av lavene og er det som gjør at lavene taksonomisk sett er lagt under soppene.

Ved aseksuell formering spres algen og soppen sammen, og hos mange laver er dette den vanligste måten å spre seg på. Det er tre hovedformer for aseksuell formering:
- Ved fragmentering løsner biter av laven og spres, for eksempel når noen tråkker på den mens den er tørr og sprø. Om et fragment havner et egnet sted vokser det opp et nytt individ.
- Den øvre barken kan sprekke opp i porer som kalles soral, hvor små sporeaktige nøster med alger omsluttet av sopphyfer kalt soredier kommer ut.
- Overflaten til laven kan også bukte seg i små utposninger, eller totter kalt isidier, som kan brekke av. I tillegg til spredning bidrar isidiene til å øke lavens overflate, som er gunstig fordi opptak av vann og mineraler skjer over overflaten. Alle disse bitene med lav spres videre med vind, i vanndråper eller med smådyr.

Spredningsradius er hvor langt en lav kan spre seg fra sitt nåværende voksested. Ofte står seksuelle sporer for langdistansespredning mens fragmenter, soredier og isidier sprer seg kortere. Grunnen til dette er at de seksuelle sporene er vesentlig lettere fordi de kun består av sopp og de blir derfor med vanndråper, vind og dyr lengre uten å falle av. De fleste laver baserer seg i hovedsak på aseksuell spredning fordi det gjennom tusenvis av år har vært en fordel å spre både soppen og algen samtidig. For noen laver er denne tilpasningen en ulempe i dag fordi avstanden mellom leveområdene blir for stort. Det kan for eksempel være på grunn av skogshogst.

Spredningsradius er viktig fordi det forteller noe om hvor tett leveområdene må være for at laven skal overleve. Om for eksempel gamle trær står for langt fra hverandre til at laven kan spre seg til nabotrærne vil den på sikt dø ut i området. Spredningsradius gjelder alt levende, ikke bare lav, og varierer fra art til art.

De færreste dyr kan nyttegjøre seg lav særlig effektiv, men det er ett unntak: reinsdyret. Den har 4 mager hvorav én av dem har en spesielt tilpasset flora av mikroorgansimer som bryter ned de delene av laven reinen ikke selv produserer enzymer til å bryte ned. Dette gjør at den kan fordøye opptil 80-90 % av karbohydratene i laven.

Lav er blitt benyttet av mennesker opp gjennom tidene, men ikke i stor grad. Bønder brukte lav til å spe ut dyrefôr i dårlige tider, og flere arter av navlelav ble plukket fra værutsatte steinblokker i fuktig vær fordi laven da var myk og lett å sanke. Navlelaven ble for det meste brukt i grisefôr og kalles ofte griselav den dag i dag. Lav ble også til en viss grad brukt som isolasjonsmateriale i hus. Som ingredienser i parfyme, kosmetikk og medisin ble lav begrenset av problemene med å få den til å vokse i kultur, i kombinasjon med sakte vekst. Lav har også vært, og er fortsatt, mye brukt i dekorasjoner, og dominerer særlig i kranser til graven. For arkitekter utgjør lav små busker og trær i prototypiske modeller, og som mange andre vekster kan også lav brukes til farging av garn.

Vi kan også ha nytte av laven på andre måter. Noen arter har lenge vært brukt som indikatorvekster for områder rikt på mineraler og til å finne steder for utvinning av f.eks. metaller. Det har også vært brukt til tidsbestemming av isbremorener eller gamle monumenter og gravsteiner, da den vokser veldig sakte, men med forutsigbar hastighet. I noen tilfeller kan lav være en trussel mot kulturminner som helleristninger, fordi den kan trekke stoffer ut av underlaget og nyttegjør seg disse slik at stenen forvitrer.

Enkelte lavarter kan gi oss praktiske opplysninger når vi er på tur, og fortelle oss noe om området vi ferdes i. Snømålelaven () vokser på bjørkestammer, men tåler ikke snø i lengre perioder. Den vil derfor kun vokse over snølinja og viser tydelig hvor høyt snøen pleier å ligge om vinteren. Navlelavene vokser på stein på vindutsatte steder, ofte på svære steiner. Ser vi disse vet vi at det er et vær- og vindutsatt område og vi kan sette teltet vårt eller søke ly et annet sted. Kartlaven kan fortelle oss noe om hvor gammel for eksempel en morenerygg foran en isbre er, eller om steinura vi går i er gammel eller ny. Kartlaven vokser en moderat lillefingernegl på 50 år. Kartlaven kan gi en pekepinn på om steinen ligger i ro eller ikke, og på den måten fortelle oss om steinete områder er stabile eller mulig rasutsatt. Man vil kunne lese en del om bevegelsen og historien til et steinete område ved å legge merke til tilstedeværelse og fravær av lav på steinblokkene.

Selv om det er vanskelig for mennesker å fordøye lav finnes det lavarter som er spiselige og som kan være nyttige å kunne litt om. De fleste av disse trenger nøye tilbereding i form av koking og/eller luting. Dette er en såpass omstendelig prosess og krever en viss artskunnskap, og vil derfor ikke tas opp her. Man finner ofte tilberedingsmetodene i overlevelsesbøker eller bøker og artikler om spiselige planter.